Hei dere. Som dere ser i overskriften er det mye som har skjedd de siste ukene. For akkurat 1 mnd siden igår mistet jeg min pappa, det kom som et sjokk. Og dette er en vond tid, noe jeg kanskje vil bruke bloggen min for å få ut litt hva jeg tenker og litt sånt nå som jeg er sykemeldt og sitter hjemme mye
.
Å miste min pappa, mannen i mitt liv er det desidert vondeste jeg har måtte opplevd, og unner ingen denne smerten. Pappa var mor og far for meg hele livet, og støttet meg i hva som helst. Vi har så mange gode minner, og de vondeste å tenke på var at de beste minnene skulle komme fremover, alle de tinga vi skulle. Nå når endellig ting hadde komt på beina igjen og lykken begynte å gå vår veg. Pappa var en mann som kunne lege alt med en klem, og med sin kjærlighet. Alltid så optimistisk, alltid med et smil.
Jeg pratet med pappa hver dag, fortalte han alt og da mener jeg nesten alt, uten det mest private i et forhold, lurte jeg på noe ringte jeg pappa.
Jeg har faktisk den siste uken trykt inn nr hans uten å tenke meg om når det er ting jeg har lurt på , om det er ting jeg ville ha sagt, men nei..
Pappa var min helt, det er han som har gjort meg til den jeg er, noe jeg aldri fekk takket han for, han sa alltid hvor stolt han var av meg, og jeg kunne klare alt i verden bare jeg bestemte meg for det, men nå klarer jeg ingenting, for jeg ville alltid at pappa skulle ha det siste ordet. Pappa har lært meg å kjenne meg selv, lært meg kjærlighet, høflighet, vennskap og tålmodighet. Le av de små problemene og jobbe meg gjennom de store, han gjorde livet mitt til et eventyr, rett og slett en dans på roser, men gjett om han kunne snu livet mitt på hodet også.
Hadde jeg bare fått hatt en siste mulighet pappa, til å takke deg for alt, jeg hadde vert så glad.
250 mennesker var i begravelsen, det sier noe om min far tror jeg<3 Høyt elsket, sårt savnet.
- Daddy`s little girl<3 -