Ps: Sterke ord, legger ikke ut bilder, jeg føler at det ikke er helt forsvarlig.
Noen av leserene mine spurte om jeg kunne lage et innlegg om dette! og det skal jeg prøve å gjøre så godt som jeg kan.
Det startet for et par år siden med et bitte lite sår etter å ha trakket på en kvist , når man har diabetes så må man passe på og det gjorde han. men sykehuset? hah.. Han skulle få time en uke etter, det gjekk 4 uker , 5 uker, 6 uker og 7 uker før han fekk komme inn og da var det gjort, han hadde fått en kjøttetendes bakterie, og slik fortsatte det, han begynde med morfin for å dempe smertene, i tilegg til alt annet tull de puttet i han!
Så gjekk det månder, og han ble bare verre og verre, hadde mye vondt, og fekk trykkskader på den andre foten. Jeg hatet å se han sitte sånn, han har alltid vært verdens beste pappa! har alltid vært den som har blitt med på alt, båtturer, kjøreturer, gåturer o.s.v
Endelig fekk han komme inn på sykehuset, der de fant ut at de skulle fjerne lilletåen hans, fordi vevet hadde blitt dødt.
Etter dette gjekk det bare oppover og oppover, sårene på den andre foten forsvant og tiden leget sårene. Helt til beinet på lilletåen begynte å kome ut etterhvert som hevelsen gjekk ned, pappa ringte sykehuset å sa det var på tide med en operasjon igjen menst det enda var fint, jada jada vi sender deg time i posten sånn du får være her om en ukes tid... 2uker, 3 uker, 4 uker, 5 uker, 6 uker. vi ringte og purret flere ganger, timen kom aldri! Før det var forsent. Mer morfin ble stappet i han, sakte men sikkert begynnde det å tære på livet, pappa døde sakte men sikkert. Vi visste begge hvor dette skulle føre, han ble blå oppover føttene og det skjedde fort. Han husket ingenting, og ble sykelig tynn.. Økonomien gjekk på ræva pga medisiner og ellers dyre legetimer.
Til slutt klarte jeg ikke å være sammen med han lenger, prøvde å være minst mulig hjemme og gråt meg i søvn hver kveld, hvordan skal dette enda? når skal noen ta han på alvor ? Jeg kommer til å miste det som betyr mest for meg..
Han klarte ikke å gå lenger, kom seg ikke på soverommet, ikke på do, ikke kom han seg på kjøkkene for å lage mat, til slutt måtte jeg bare være heime, lage mat, rydde og hjelpe han ditt han ville men han var sta. visste aldri hvilken time som var den siste. Selv om vi kontaktet lege og sykehus hele tiden, han fekk komme men ble sendt hjem igjen!
Uff nå triller tårene her, men skal prøve å avslutte dette, det er hardt å tenke tilbake på. Det er ikke så lenge siden.
Det var en stund jeg nesten ønskte han skulle få sleppe mer, og det tror jeg han tenkte selv og. Det var så vondt å se min pappa slik , min gode gode pappa. Siste dagen han var hjemme laget jeg favoritt maten hans, han tok 1 bit og spydde, da ringte jeg legen. Nå er nok nok sa jeg nå kommer vi! Fekk min bestemor til å komme, kjørte oss til legen, eller jeg lærekjørte for da gjekk det fortere, min bestemor er som en snegle på vegen, kleier autovern på alle punkt, nervepirrende. Vi kom ditt ut å dro rett på sykehuset, men ble like fort sendt hjem fordi crp var ikke høy nokk! Hva faen betyr det da? de vet at ingenting slår ut på det med pappa, han hadde betendelse på hjerteposen uten å ha crp! jeg ble så forbannet jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. så fortvilet, pappa mistet mer og mer bevistheten, og ble mer og mer som et levendes lik. Nå hadde det gått 9 mnd siden det var alvorlig.. Siden første gang vi var på sykehuset. han var blå langt oppover leggende og det fortsatte.
Jeg ringte legen igjen, for pappa klarte jo omtrent ikke å snakke. Han bare sov, jeg var redd at jeg ikke skulle få liv i han igjen, prøvde konstant å holde han våken, men det gjekk ikke. Vi fekk komme ut og ble sendt på sykehuset, atter en gang, men denne gangen kom han ikke ut igjen, han var på dette sykehuset i 3 dager og tegnet streker på beinet hans for å se utviklingen? UTVIKlLING?! hva? ser de ikke hva som skjer? Jeg sa det til legen at det må jo være kolbrann ! neida sier han er bare dødt kjøtt. ja det blir jo dødt da sa jeg. Så ble han i hu å hast sendt til annet sjukehus, for opperasjon, ja det var på tide, de tok først ene foten opp til kneet, han har igjen litt under kneet, og den andre tok de midt på fotbladet, jada det var visst noe nytt de skulle prøve. Men dette var ikke nytt, de hadde faktisk gjort det på naboen til onkelen min uten hell, så dette kostet pappa en vond opperasjon til. Jeg fekk prate med en ordentlig lege som sa til meg : du skal være glad du kom med han nå, han hadde ikke hatt lange tiden igjen pga at han levde kun på kroppens reserver.
Samtidig som dette var jeg helt alene hjemme, mamma var i Trondheim med morfar, og min kjære var på sjøen. Midt i alt ringte mamma å sa at morfar var død, men heldigvis kom min kjære hjem dagen før dette. Morfar ble vare 64 år <3
Pappa lå på sykehuset i 6 mnd, økonomien styrte jeg, besøkte pappa 2 ganger i uken. Så stadig fremgang, rett etter han fekk lov å ha på proteser røyste han seg og gjekk. Legene fekk han til å være der i enda en mnd for å være inspirasjon til andre som har prøvd i mange mnd å gå med proteser uten hell..
Men for å se det positive i alt : økonomien er bedre enn noen gang, vi knyttet et enda sterkere bånd, og setter pris på livet mer enn noen gang..
Men ting blir aldri det samme, ting vil alltid være vanskelig. Men har lært meg å sette mye mer pris på livet, og det skal mye til å knekke meg etter dette, håper at ingen må oppleve dette. Det er så vondt å lese og se alle sjebnene som går til spille, men tenk slik at om de er litt eldre, er det ikke bedre at de får sleppe å leve gjennom et helvette? slik som dette? for meg og for pappa akkurat der og da hadde det vært bedre om han hadde sluppet. Men nå er jeg glad for at det ikke skjedde, selv om han aldri kommer seg i jobb igjen eller aldri får den samme livskvaliteten som før, men heldigvis har vi gode mennesker rundt oss<3
Men han husker ingenting av det jeg sa i tiden før sykehuset og litt etterpå. det var som en drøm sa han.
Da han kom hjem på perm til julen ( ikke i 2010 altså ) og vi hadde fikset alt, ryddet og vasket hele huset sa han med tårer trillende ned kinnene : jeg hadde aldri klart dette uten deg..
Mine erfaringer ut av dette: Det som ikkje drep deg, gjer deg bare sterkare! Ta vare på det man har, man veit aldri når man kan miste det.
Dette ble langt, håper bare at noen leser dette, og om dere lurer på noe så bare spør.
